03/21

Kartlegging av medisinskfaglig tilbud i heldøgns omsorgsboliger - Rapport til Helsedirektoratet

Hvordan fungerer det hvis alle i omsorgsboligen har én og samme fastlege, som kommer på besøk til dem i stedet for omvendt?

Sammendrag

Les hele rapporten her.

På oppdrag fra Helsedirektoratet har Senter for omsorgsforskning øst gjennomført en kartlegging av det medisinskfaglige tilbudet i heldøgns omsorgsboliger. Oppdraget har bakgrunn i at det tidligere er gjennomført undersøkelser av det medisinskfaglige tilbudet i sykehjem og at det mangler tilsvarende undersøkelse for heldøgns omsorgsboliger.
To forskere gjennomførte kartleggingen i perioden juni 2020-februar 2021. Det ble valgt en kvalitativ innfallsvinkel for best å kunne få frem de erfaringer og opplevelser bemanning i boligene, fastleger og brukerrepresentanter hadde. Til sammen ble elleve ledere og ansatte i heldøgns omsorgsboliger intervjuet i tillegg til syv fastleger og fire representanter for brukerorganisasjoner. Rekrutteringen av informanter var basert på at vi ønsket å inkludere omsorgsboliger med ulike beboergrupper. Dette innbefattet eldre med somatisk sykdom, eldre med demenslidelser, personer med rus og psykiatriproblemer, personer med psykisk utviklingshemming, samt personer med funksjonshemming og multifunksjonshemming. Vi rekrutterte omsorgsboliger som hadde ulike samarbeidsformer med fastleger. Omsorgsboligene var lokalisert i både store og små kommuner i forskjellige deler av landet.Kartleggingen viser at beboere i heldøgns omsorgsboliger gjennomgående har stort behov for medisinskfaglig bistand. Ett fellestrekk for beboergruppene er deres behov for støtte og hjelp fra ansatte i bolig for å a) kontakte fastlege og bestille time, b) uttrykke og beskrive plager og symptomer for legen, og c) følge opp medisinering og råd for helseadferd gitt fra legen i etterkant av legebesøket. For noen av gruppene med høy sykelighet og nedsatt funksjonsevne, er også transport til fastlegekontoret krevende og beskrevet som en «amerika-reise» for enkelte.
Kartleggingen viser videre at omsorgsboligene har organisert det medisinskfaglige tilbudet ulikt. Ansatte og ledere i noen av omsorgsboligene hvor vi gjorde intervjuer, hadde forsøkt å rekruttere noen få fastleger til å yte tjenester til alle - eller de fleste av - beboerne i boligen i stedet for at hver beboer hadde sin individuelle fastlege. Disse initiativene ble iverksatt av ledelsen i boligene som fant det krevende å samarbeide med et stort antall fastleger. I forhold til fastlegetilknytning fant vi tre ulike modeller. Dette var:i.) Alle beboere har hver sin individuelle fastlege. Denne ordningen tar utgangspunkt i at beboere i heldøgns omsorgsboliger er å betrakte som hjemmeboende og dermed faller inn under fastlegeordningen på lik linje med andre hjemmeboende personer. Av fordeler kan denne ordningen gi kontinuitet i relasjonen mellom pasient - lege, også imellom overgangen fra privat hjem til omsorgsbolig. Relasjonen kan være bygget opp over mange år, hvilket innebærer at fastlegen har god pasientkjennskap forut for pasients fallerende helse og aldringsprosesser. Ordningen er i tråd med fritt valg av fastlege. Ulempene er knyttet til vanskeligheter med å gjennomføre hjemmebesøk og motsatt: dersom pasienten har svært dårlig helse kan vedkommende ha vanskeligheter med å komme til undersøkelse på legekontoret. Det er heller ikke gitt at pasient – lege kontakten er opparbeidet over år. Av ulike årsaker (pasienten flytter og bytter lege, utskifting av fastleger) kan fastlegen først ha fått legeansvar for pasienten etter at vedkommende har nådd høy alder, og til og med etter at vedkommende har flyttet inn i en omsorgsbolig.
ii.) Noen få fastleger ga legetjenstester til flere av beboerne i en omsorgsbolig. Denne ordningen sprang ut ifra at de ansatte i boligene hadde et særskilt godt samarbeid med enkelte fastleger som hadde spesiell interesse for beboergruppen. Ansatte anbefalte nye beboere å bytte lege til disse navngitte fastlegene som boligen hadde et godt samarbeid med og som gjerne var lokalisert nær boligen. Denne ordningen har som fordeler at det utvikler seg gode samarbeidsrelasjoner omkring beboeren(e) mellom fastlegene og ansatte i boligen. Fastlegene er oppdatert på beboerens helsetilstand, og kjenner beboerne når det kommer en henvendelse. Ansatte i boligen og fastlegene kjenner også hverandres vurderingskompetanse og kan dele oppgaver. Noen ulemper er at fastlegene kan bli kontaktet ad hoc i en full hverdag. Boligen må dessuten formidle kontakt om foretrukne fastleger og anbefale fastlegebytte for nye beboere som egentlig skal velge fastlege selv.iii.) Én felles fastlege for alle beboere i boligen. Denne ordningen ble begrunnet med at beboerne i boligen har store behov for hjelp som krever mye oppfølging og kontinuitet, samt at de ansatte i boligen opplever det som enklere å forholde seg til én lege de kjenner godt og samarbeide nært med denne. Fordeler ved denne modellen er at den tilrettelegger for hyppig og proaktiv kontakt mellom beboere og fastlegen. Fastlegen kommer til faste avtalte dager, og kan se til flere av beboerne samtidig. Fastlegen har et godt og regelmessig samarbeid med bemanningen og god kjennskap til deres vurderingskompetanse. Utfordringer er knyttet til at nye beboerne blir oppfordret å bytte fastlege, hvilket i de fleste tilfeller vil bety et brudd med den opprinnelige fastlegen. Listen til en felles fastlege kan dessuten være fulltegnet. Fastlegen kan videre få mange beboere på listen med store medisinske behov. Det ble også nevnt som en ulempe at fastlegen ikke har tilgang til undersøkelsesutstyr i boligen, noe som vanskeliggjør en del undersøkelser og tester. Dette poenget er også gyldig for modell ii.
Modell ii og iii synes å ha vokst frem som en respons på at det er krevende for personell som gir tjenester til beboere i heldøgns omsorgsboliger å finne gode samarbeidsformer med et stort antall fastleger. I dette ligger det også forskjeller mellom by og land, der det i byer er flere fastleger, og omsorgsboligene må samarbeide med flere fastleger enn på små steder. I våre case er det ansatte og ledere i de enkelte boligene som har lagt til rette for at boligen utvikler et samarbeid med enkelte (og færre) fastleger slik som i modell ii og iii. Kommuneledelsen har i liten grad vært involvert i disse prosessene.Kartleggingen viste at modell ii og iii synes å gi bedre integrerte tjenester med mer og bedre samhandling mellom medisinskfaglig personell omkring beboerne. Gitt brukergruppens manglende autonomi til å forvalte sine egne behov for legehjelp og ta beslutninger, og dermed være avhengig av hjelp fra for eksempel hjemmesykepleien til å formidle sine behov, synes modeller der beboerne mottar legetjenester fra et begrenset antall fastleger å gi et klart bedre medisinskfaglig tilbud.
De forhold som særlig synes å ha betydning for at legetjenesten oppleves som en integrert del av den helhetlige helseoppfølgingen til personer som bor i heldøgns omsorgsbolig er at:

• Fastleger og ansatte i boliger har god kjennskap til beboere og deres helsetilstand

• Det er god samarbeidskompetanse og gode relasjoner mellom ansatte tilknyttet boligen og fastleger

• Fastleger har interesse og kompetanse for beboere i særskilte grupper/mindre diagnosegrupper

• Det tas hensyn til reiseavstand og tilgang til fastlegekontoret for personer som i begrenset grad kan reise

Samlet sett ut ifra denne studien ser vi at noen verktøy og virkemidler kan være nyttige for å sikre medisinskfaglig kompetanse og oppfølging til beboere i heldøgns omsorgsboliger. Dette innbefatter særlig å utvikle et system for faste årskontroller hos beboere som i liten grad er i stand til å kontakte fastlege selv. Å utvikle integrerte timer eller årshjul for bedre oppfølging av beboere kan også være et nyttig grep. Spørsmålet er hvem som skal følge opp dette og lage avtaler. Det må diskuteres mellom de som samarbeider om tjenestene til beboerne. Når det gjelder beboere med sjeldne diagnoser og tilstander, kan læringsnettverk og kortfattede faglige prosedyrer bli utviklet og delt med fastleger som har det medisinske ansvaret.
Den gjennomførte studien har hatt et eksplorerende fokus med utgangspunkt i fem case i syv kommuner og et begrenset antall informanter. En videre utredning av organiseringsformer og løsninger for å knytte fastleger tettere til omsorgsboligene for å kunne ivareta et forsvarlig medisinskfaglig tilbud synes viktig. Dette gjelder også trender og sammenhenger mellom kommunestruktur og organisering av medisinskfaglig oppfølging. Kartleggingen har vist at beboere i heldøgns omsorgsboliger utgjør en variert gruppe som gjennomgående har et stort behov for medisinskfaglig bistand. Nærmere kartlegging av innhold og omfang av hjelpebehov i de ulike beboergruppene bør innhentes ved mer omfattende undersøkelser og baseres på tallmateriale.Les hele rapporten her.

Utgiver

Senter for omsorgsforskning

Serie

Rapportserien: 3/2021