Omsorg og forskning
Hva er omsorg, og hva er omsorgsforskning?
Skrevet av Tor Inge Romøren
Emnet har ingen entydig definisjon. Historisk sett har ordet “omsorg” i denne konteksten klare forbindelser til lov om helsetjenesten i kommunene.1 Den innførte “pleie og omsorg” som én av mange oppgaver for kommunens helsetjenester. Loven førte til en reorganisering av primærhelsetjenesten. De fleste kommuner opprettet bl.a. “pleie- og omsorgsavdelinger” som omfattet hjemmesykepleie, sykehjemstjenester, hjemmehjelp og flere andre former for bistand i hverdagen. Når uttrykket “omsorgsforskning” brukes, mener nok mange forskning som har slike tjenester og deres aktuelle eller potensielle tjenestemottakere for øye.
Men omsorgsbegrepet er ikke primært en juridisk eller organisatorisk kategori. Begrepet viser i første rekke til en etisk forankret holdning med dype røtter i vår kultur, der bl.a. lignelsen om den barmhjertige samaritan er en viktig kilde.2 Det refererer også til grunnleggende erfaringer de fleste mennesker gjør i nære følelsesmessige relasjoner, spesielt innen familien. En mors forbeholdsløse omsorg for sitt spedbarn er vel det mest talende eksemplet.
Den som utøver omsorg viser vanligvis omtenksomhet og hengivenhet overfor en annen – kjent eller ukjent. Vi bruker ofte uttrykket “en omsorgsfull holdning” eller “et omsorgsfullt menneske”. Holdningen kommer til syne gjennom bestemte atferds- og kommunikasjonsformer. Men den behøver ikke nødvendigvis være knyttet til praktiske aktiviteter eller det Kari Wærness har kalt “omsorgsarbeid”, dvs. aktiviteter som utføres til beste for mennesker som trenger hjelp på grunn av sviktende helse eller manglende evner.3 Man kan nok gi slik hjelp uten eksplisitt å vise en omsorgsfull holdning. Eller man kan være omsorgsfull uten at det er behov for å hjelpe. Men i de fleste tilfeller er det en kopling mellom det å utføre omsorgsarbeid og det å opptre omsorgsfullt. Det eksisterer sterke normer om at det bør være slik, noe bl.a. uttrykket “pleie- og omsorgstjenester” bærer bud om.
Skillet mellom omsorgsfull holdning , omsorgsfull atferd og omsorgs arbeid kan være nyttig når en drøfter omsorgsbegrepet. I den norske velferdsstaten er dette begrepet blitt hengende ved bl.a. kommunale tjenester til eldre og kronisk syke. Brukt i kombinasjon med forskning henviser det vanligvis til studier av disse tjenestene og deres mottakere. Slik jeg ser det, er omsorgsforskningens sentrale tema formelt og uformelt omsorgsarbeid overfor mennesker i alle aldre som trenger langvarig kontakt, praktisk hjelp, pleie, rehabilitering eller behandling på grunn av sykdom, funksjonshemning eller aldring. Dette innebærer at omsorgforskning er mer enn tjenesteforskning; den omfatter også uformell, ubetalt omsorg innen familien, mellom venner, arbeidskolleger, naboer osv.
Den formelle omsorgen i Norge har tradisjonelt vært eldreomsorg, og fortsatt utgjør personer over 67 år mer enn 70 prosent av alle tjenestemottakerne. Men en økende andel unge voksne og middelaldrende kroniske syke mottar omfattende kommunale omsorgstjenester, i første rekke hjemmetjenester. Dette skyldes i hovedsak helse- og sosialpolitiske reformer gjennom de siste tiårene med avinstitusjonalisering og desentralisering som mål.4 Slik omsorgstjenestene har utviklet seg, er det viktig å presisere at de ikke – og følgelig heller ikke omsorgsforskningen – er avgrenset til spesielle aldersgrupper.
Omsorgsarbeid (kontakt, praktisk hjelp, pleie m.v.5) er etter min oppfatning det sentrale emnet for omsorgsforskningen. Fenomenet favner vidt. Det er rimelig også å regne en del faglige aktiviteter innen sykepleie, rehabilitering og medisinsk behandling som omsorgsarbeid. Dermed er disse også aktuelle for omsorgsforskningen. Her går det imidlertid en grense mot behandlingsforskningen. Den er ikke alltid lett å trekke. Men de to feltene har ulike mål som kan brukes til å skille dem. Behandlingsforskning sikter i hovedsak mot effektiv og skadesløs bedring av sykdom. Omsorgsforskningens mål er en god hverdag som noen ganger innebærer funksjonelle framskritt, andre ganger stabilitet eller også tilbakegang og død.
“Langvarig” er et relativt begrep, og mennesker med akutte hjelpe- eller behandlingsbehov har selvsagt også behov for omsorg. Selv om det er glidende overganger, er det likevel rimelig å avgrense omsorgsforskningen overfor akutte eller episodiske hjelpebehov og hjelpekontekster. Slike fenomener ligger nærmere helse(tjeneste)forskningens, til dels behandlingsforskningens, kjerneområder.
Årsakene til at vi yter omsorgsarbeid – formelt eller uformelt, ufaglært eller profesjonelt – er mange. For omsorgsforskningen er det underordnet om et menneske trenger hjelp på grunn av framskreden aldring, en medfødt funksjonshemning, kroppslig eller psykisk sykdom, eller to eller flere av disse faktorene på én gang. Hjelpebehovet er det sentrale, ikke grunnen. Likevel vil det være hensiktmessig å trekke grenser mellom omsorgsforskningen og for eksempel psykiatrisk forskning eller forskning om funksjonshemmede. Et kriterium for en slik grensedragning kan nettopp være den typen hjelp som det kommunale tjenesteapparatet vanligvis tilbyr.
“Formelt og uformelt omsorgsarbeid overfor mennesker i alle aldre som trenger langvarig kontakt, praktisk hjelp, pleie, rehabilitering eller behandling på grunn av sykdom, funksjonshemning eller aldring” – dette forslaget til definisjon av omsorgsforskningens emne er vidt. Aktuelle fag og metoder kan være mange, selv om kvantitativ og kvalitativ forskning med røtter i helsefag og samfunnsfag er de mest sentrale. Men i prinsippet kan alt fra kontrollerte medisinske eller sykepleiefaglige forsøk (for eksempel med sykehjemspraksis) til filosofisk begrepsanalyse (av for eksempel omsorgbegrepet) være aktuelt. I en utviklingsfase er det er klokt å operere med tematisk og metodisk bredde. Når det er sagt, er det likevel viktig å diskutere hvor de største ressursene etter hvert skal settes inn.
“Translasjonsforskning” (hvordan man omsetter eksisterende kunnskap til forbedret praksis) og grunnleggende temaer knyttet til omsorg som fenomen har vært foreslått.6 Feltet må innsnevres når forskningen utvikler seg og finner sin plass innen den bredere velferdsforskningen sammen med relevante fagdisipliner. Denne prosessen er selvsagt også avhengig av prioriteringer som Helse- og omsorgdepartementet og Forskningsrådet måtte gjøre, og hvilke miljøer som når opp i konkurransen både om forskningsmidler og om eksterne oppdrag.
1 Lov av 19.11.1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene . ISBN 82-504-1395-4.
2 Luk. 10, 30-37 .
3Wærness, K. (1982). Kvinneperspektiver på sosialpolitikken . Oslo: Universitetsforlaget, s. 22 ff.
4Romøren, T.I. (2007). Kommunale hjemmetjenester – fra eldreomsorg til ‘yngreomsorg’? Aldring og livsløp, 4, 2-10.
5Romøren, T.I. (2001). Den fjerde alderen . Oslo: Gyldendal Akademisk, s. 42 ff.
6Kirkevold, M. (2008). Kunnskap for praksis, kunnskap i praksis, kunnskap nær praksis . Foredrag på Den første nasjonale konferansen om omsorgsforskning, Gjøvik 27.10.2008.
Dette er et utrag av artikkel publisert i Aldring og Livsløp 4/08 s 8-12.