Monika Jakobsen og Ragnhild Storstein

Brukermedvirkning for innvandrere

Ifølge lovverket skal pasienter og brukere involveres i avgjørelser om sin egen helse. Det gjelder også når pasienten snakker polsk, litauisk eller somali. Så hva gjør du, når kvinnen som ikke snakker norsk og som har liten tillit til helsevesenet, skal være med å bestemme hvilken behandling hun skal få?

– Språkbarrierer, lav helsekompetanse og liten tillit til helsevesenet er faktorer som hindrer brukermedvirkning på individuelt nivå, sier postdoktor Monika Dybdahl Jakobsen.

Sammen med Ragnhild Storstein Spilker har hun skrevet en oppsummering av kunnskap om hva som fremmer og hemmer brukermedvirkning for innvandrere.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Innvandreres helse

Statistisk sentralbyrå definerer innvandrere slik: «Innvandrere er personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre». Den største gruppen innvandrerne i Norge kommer fra Polen. Deretter følger Litauen, Sverige, Syria og Somalia. Ved inngangen til 2020 hadde Norge 790 497 bosatte innvandrere.

– De fleste innvandrere vurderer helsen sin som god. En levekårsundersøkelse viste at mens 80 prosent av befolkningen for øvrig vurderte helsen sin som god, er tilsvarende tall 68 prosent for innvandrerkvinner og 75 prosent for innvandrermenn. Flyktninger oppgir dårligere helse enn de som har innvandret på grunn av familiegjenforening, arbeid eller utdanning, forteller Jakobsen.

Brukermedvirkning

Brukermedvirkning har fått stadig mer oppmerksomhet de siste tiårene. Det ses som viktig at pasienter og brukere er involvert i både avgjørelser om sin egen helse, i utviklingen av helse- og omsorgstjenester, og i forskning på helse- og omsorgstjenester.

Forskning peker imidlertid på en rekke faktorer som hindrer innvandreres brukermedvirkning. Pasienter med innvandrerbakgrunn kan ha mangelfull kunnskap om helserelaterte spørsmål. Andre kan ha mistillit til helsevesenet etter dårlige erfaringer. Så hvordan møter vi innvandrerne når de skal involveres i avgjørelser om sin egen helse?

Visuelle hjelpemidler og samvalgsverktøy

– En må avklare nåværende forståelse, altså hvilken kunnskap de har. Så må en avdekke informasjonsbehovet og finne ut hvilke kanaler som egner seg best. Å snakke sammen, med en tolk til stede er ofte en god løsning, i tillegg er det mange som har god erfaring med visuelle hjelpemidler som bilder, illustrasjoner, brosjyrer eller filmer. Dessuten finnes det veldig gode samvalgsverktøy som i mye større grad burde vært tilpasset innvandrere, sier Monika Dybdahl Jakobsen.

Verdifulle nøkkelpersoner

Også på tjeneste- og systemnivå er det ønskelig med brukermedvirkning.

– Her har noen kommuner god erfaring med at en person utenfra følger pasienten i pasientens møter med helsetjenesten. På den måten kan en avdekke hvilken informasjon som gikk tapt under legevisitten eller hvor beskjedene stoppet opp på sykehjemmet. Nøkkelpersoner, det vil si personer som tilhører og kjenner den aktuelle innvandrergruppen, kan også være verdifulle både i utforming av et tilpasset tilbud og med å bidra til rekruttering av brukermedvirkere, forklarer Jakobsen.

Kommuner og koronapandemi

Mange av tiltakene beskrevet i oppsummeringen er relevante for kommunene også i forbindelse med koronapandemien forteller seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet Ragnhild Storstein Spilker.

– Kommunikasjon er vesentlig under den pågående pandemien. Det å samarbeide med innvandrerorganisasjoner og ressurspersoner, involvere innvandrere i utarbeidelse av informasjon og avklare nåværende forståelse, informasjonsbehov og foretrukne informasjonskanaler, kan hjelpe kommunene med kommunikasjonen, sier hun.

Deltakerbasert forskning

Innvandrere utgjør 14,7 prosent av befolkningen i Norge. For å sikre likeverdige helse- og omsorgstjenester er det viktig at innvandrere medvirker både i beslutninger om sin egen behandling, i utforming og utvikling av helse- og omsorgstjenester, og i tjenesteforskning.

– Deltakerbasert forskning blir framhevet som en tilnærming eller forskningsmodell som kan være særlig nyttig som metode for å inkludere underrepresenterte grupper i forskning. Altså at noen fra gruppen det forskes på også deltar i forskningen, sier Ragnhild Storstein Spilker.

Monika Dybdahl Jakobsen er tilknyttet Senter for omsorgsforskning. Ragnhild Storstein Spilker jobber ved Folkehelseinstituttet. Oppsummeringen av kunnskap er publisert på Omsorgsbiblioteket.

Klikk her for å lese oppsummeringen.